RSS

Månedlige arkiver: juli 2011

Stille gråt :'(

Jeg har akkurat opplevd et minutts stillhet. Ikke bare i mitt eget hjem. Stillheten strakte seg ut over hele Norden. Jeg sto rett opp og ned på mitt eget stuegulv, alene, mens tårene rant. Rant mens jeg tenkte på alle dem som har mistet livet på den mest grusomme fredagen jeg har opplevd.
Kinnene mine ble våte av tårer mens jeg tenkte på dem som ligger hardt skadet på sykehus. Men aller mest gråt jeg for dem som er tilbake. Alle disse som harmistet noen de er glad i og skal fortsette sine liv.
Jeg er ikke “direkte” berørt, kjenner ingen av de berørte. Men jeg er medborger og medmenneske. Jeg er mor, hustru og søster. Og derfor berører dette meg så sterkt som det gjør.
Men livet må fortsett. Vi skal gå ut i livet igjen og gjenoppta det dagligdagse. Det som har skjedd vil vi bære med oss i hjertet.
For vi står sammen for fred og mellommenneskelig forståelse!

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥  Hvil i fred og lev i fred  ♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥
 
 

Hvem er vinneren og hvem er taperen?

Det å være mamma er en berg- og dalbane av følelser. En evig runddans av meningsutvekslinger og uhemmet kjærlighet. Det finnes vel knapt nok noe forhold som er så variert, som forholdet mellom tenåringsdatter og mor? Det blir noen kamper innimellom, men det er vel naturlig. Det er vel slik det skal være når ungdommene leter etter sin egn identitet. Leter etter sin måte og sette avtrykk på.
Og hos oss merker vi det kanskje ekstra godt. Ikke bare har vi den helt «normale» mor/datter-konflikten, vi har også konfliktene i forbindelse med medisinering. Jeg trodde, i min naivitet, at bare HM ble eldre så vil ting bli bedre og bedre. Men akkurat nå skulle jeg faktisk ønske at hun var 3 år igjen. For det har faktisk ikke blitt enklere å få henne til og medisinere og ta lungedrenasje, det blir faktisk vanskeligere og vanskeligere å få henne til og «forstå» hvor viktig dette er. Jeg skriver «forstå» i hermetegn, for selvfølgelig forstår hun det. Hun har bare helt andre prioriteringer.Hun på sin side synes sikkert at jeg er helt grusom, når jeg ikke «vil» forstå at kjæresten, PCen og mobilen er viktigere enn en tullete lungebehandling.
Og det gjør vondt, veldig vondt. Det smerter morshjertet å måtte si: «Nei, i kveld skal du være hjemme!» når jeg vet at hun aller helst vil tilbringe all fritid sammen med kjæresten. Det gjør vondt å se godjenta nesten sovne i grøtbollen til frokost, når jeg vet at hun har mye hun skal rekke før hun igjen kan legge hodet på puta. Hun vil så gjerne være som alle andre. Vi vet jo at det å sjonglere sommerjobb, kjæreste og nok søvn kan være en utfordring uten CF, men det blir ikke enklere når du daglig skal putte inn ett par timer med innhalasjon og behandling i løpet av dagen også. Jeg prøver å gi henne friere tøyler. Prøver å la henne selv bestemme hva som skal gjøres når, men når ting ikke funker må mamma være «partypooper»….igjen.

*Telefonen ringer*
HM: Hei mamma….jeg slutter klokka 5 i dag, så da tar jeg 17.15-bussen *smilestemme*
Mamma: OK…da kommer en av oss og henter deg på Ødegård 17.55. Så da er du hjemme ca. 18.15. Venter med middagen vi da. Og så får du satse på en avslappende kveld hjemme
HM: Kan jeg ikke få opp til M da?? *spørrestemme*
Mamma: Nei snuppa….i kveld trenger du å slappe av
HM: Men jeg vil til M…vær så snill….og så kan jeg være hjemme i morra kveld?? *smiskestemme*
Mamma: Nei…dette snakka vi om i morges!!
HM: Jammen….hmmm….javel da *ikkefulltsåblidstemme*

Legger på, og er ganske så fornøyd med at jeg faktisk klarte og holde meg «hard». Se der ja, nå fikk hun se hvem som bestemte!

*Lyden av en SMS på min mobil*

Og gjett hvem som fikk vilja si. Gjett hvem som vet hvilke knapper hun skal trykke på for å få mamma til å gi henne det svaret hun vil ha.
Så da blir ikke HM hjemme i kveld.

I morra kanskje??

 

 
1 kommentar

Skrevet av den 20/07/2011 i hjertesukk, hverdag

 
 
%d bloggers like this: