RSS

Kategoriarkiv: «dikt» og slikt

Eventyret om Den Unge Vaksne og millionen som forsvann!

girl-598356På ein liten stad, ved enden av ein lang fjord, budde Den Unge Vaksne. Namnet hadde endra seg med åra. Det starta med Vesle Venen og vart etter kvart til Søkande Ungdom, alt medan mennesket som bar namnet og endra seg i veremåte og framferd. Den Unge Vaksne, hadde heile livet hatt helsemessige utfordringar, som gjorde at dagane ikkje såg heilt ut som for Folk Flest.
Vesle Venen takla dette på ein framifrå måte, og gjorde som Heiltids Hønemor sa. Alle medisinar vart tekne, heilt etter boka, og all anna behandling vart følgt til punkt og prikke. Dei kalla det ei god investering, der gevinsten låg ein stad langt inne i framtida!
Så endra namnet seg til Søkande Ungdom, og dagane endra seg på ein snikande måte. Snarvegar, som før ikkje var ensa, vart jamleg tekne i bruk. Hukommelsen såg og ut til å endre seg, sidan «det gløymde eg» var eit uttrykk som oftare og oftare vart bruka. At innskota på kontoen for helsegevinst vart mindre tenkte ikkje Søkande Ungdom på, og aukinga av kontoen stoppe heilt opp.

Og då namnet endra seg til Den Unge Vaksne, heretter kalla DUV, blei det fleire uttak enn innskot på nemnte konto. DUV hadde sine heilt bestemte meiningar om kva som var aller viktigast i livet, noko som ofte skapa konfliktar med Heiltids Hønemor. Konfliktane sto i kø og det var ei tøff tid for alle dei som brydde seg om, og berre ville det aller beste for DUV. Helsegevinstkontoen minka faretruande, sjølv om det var små innskot innimellom. Intensjonane og lovnadene, og brota på same, gjekk hand i hand, avstanden frå tanke til handling vart ofte uoverkommeleg lang. Det vart lengre og lengre mellom dei gode dagane, og dei nære og gode samtalane mellom DUV og Heiltids Hønemor. Dei ropa meir enn dei snakka, og stemninga i heimen var ofte meir enn tung. Men uansett kva ho sa, og korleis ho sa det, så følte ikkje Heiltids Hønemor at ho nådde inn til DUV.
Men innimellom glimta det til, og dei to kunne sitje lenge å prate om både det eine og det andre. Og ein dag, med berre dei to heime, fann dei i eit lite glim attende til den varme og gode stemninga frå Den gong då. Og Heiltids Hønemor nytta høvet til å kome med ein metafor, som DUV, på ein måte litt overraska, erkjente at det var klokt forklart.

Heiltids Hønemor sa: Tenk deg at det ligg ein million norske kroner på eit bord nokre meter unna der du sit. Det einaste du treng å gjere for å få dei er å reise deg, gå dei få skritta bort til bordet og ta pengane. Ikkje meir enn det, inga hake og ingen skjult agenda. Rett og slett ein gevinst, med berre litt innsats frå deg. Endre fokus, investere noko av tida di, reis deg opp, gå dei skritta som trengs, ta pengane og gjer med dei akkurat som du vil. Og tenk kva du kan gjere med 1 000 000 kroner!
Men så passar det ikkje å reise seg akkurat no, du satt så godt, skal berre sjå ferdig det som er på TV først, ete litt, sjekke Twitter. Skal berre og skal berre i aller beste Albert Åberg-stil. Og for kvart sekund forsvinn det ein liten sum pengar. Og for kvar gong du utset å hente pengane, så forsvinn ein større sum. Jo lengre du utset, jo raskare går det. Og når du omsider reiser deg opp, med den millionen som låg der som einaste mål, så er han borte. Det einaste som er att er lommerusk som du ikkje kan bruke til noko som helst.
Slik er det ein må tenkje når ein har sjukdommar som er krevjande. Sjå på all tida ein brukar på medisinering og behandling som ei rein investering i helsegevinst, og i eiga framtid. Og for kvar gong ein «gløymer», droppar, utelet og utsett, så minkar det farleg raskt på helsegevinstkontoen. Og når ein omsider endrar fokus, og gjer det som ein veit er viktig, så er kontoen mest tom. Berre smular att som knapt kan brukast til det mest nødvendige.

DUV fekk litt å tenkje på etter denne samtalen, og endra framferd over natta. Etter dette vart alt heilt perfekt og alle gjorde alt dei skulle og levde i fred og harmoni med seg sjølv og dei rundt seg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute!

 

P.S. Slutten på eventyret vart nok å strekke sanninga litt langt. Men det er eit håp om at orda frå Heiltids Hønemor sådde eit lite frø i DUV. Eit frø som veks sakte, men sikkert, før det ein dag sprett ut i den vakraste «blomen» av dei alle. Forståinga av at den investeringa du gjer no betalar seg mangedobla seinare!

Advertisements
 

Ut med det gamle…

…og inn med det nye.

Vi kastet nettopp ut juletreet og for meg betød det at nye tider ligger og venter på oss. Vårt juletre pleier å overleve til etter Ole Johnnys bursdag 8. januar, men ikke denne gangen. Jula har forandret seg. Jula, i den formen vi kjenner den, er på vei bort. Nissene flytter ut i takt med at ungene blir eldre. Adventskalenderen som jeg sydde til Nanna Kristine for 28 år siden har fått bli med henne hjem, og jeg tror kalendernissen flyttet samtidig. Pyntenissen har sagt fra at han ikke kommer neste år og strømpenissen ville være litt avventende. Og jeg betrakter det hele med vemod og synger med Bob Dylan: ♫ Times they are a-Changin’ ♫
Dette blir nok det siste blogginnlegget mitt. I allefalll på en god stund. Foreløpig lar jeg bloggen ligge åpen, så får vi se hva som skjer. Det kan jo hende at døgnet får flere timer og skrivekløen kommer minst en gang i uken 😉

Jeg hadde et nyttårsforsett for 2013 og det var at jeg skulle bli flinkere. Sa ingenting om hva jeg skulle bli flinkere til, det lå åpent. Innerst inne lå det et ønske om å tørre og utfordre meg selv litt mer, og i løpet av årets 4 første måneder utfordret jeg meg selv på flere arenaer. Og ordet «ja» var sterkt representert.
Det endte med 3 verv i Fagforbundet Nesset, deriblant kasserer. Spennende og utfordrende for ei som ikke liker tall 😉 Men alt tyder på at tallene stemmer nå ved årets slutt og jeg regner med at revisor blir fornøyd med meg *krysser fingrene*
Også i Norsk forening for cystisk fibrose ble jeg vist tillit. Først ble jeg vara i styret til Region Midt og jeg fikk lov til å bli likeperson. Og i april ble jeg spurt om jeg ville bli nestleder i hovedforeningen, noe jeg sa ja til med både ydmykhet og ærefrykt. Det bor ingen ambisjoner i meg om å bli leder i foreningen, jeg sa kun ja til nestledervervet for å avhjelpe en litt kinkig situasjon. Men jeg håper at jeg klarer å utføre de oppgavene jeg får slik at det kommer foreningen til gode.

Ydmykhet, stolthet og stå på-vilje er følgesvennene mine i alle vervene. Takk for at dere viste meg tilliten!

Så der hvor jeg før hadde masser av tid til å gjøre ingenting er det nå fullt opp. Og jeg liker det! Ser nok at det blir litt mye av og til, og at det ved årsmøtetider i 2015 nok må velges inn noen andre enn meg et par steder, men hvor har jeg ikke bestemt enda. Vi får se hva 2014 bringer.

For jeg vil ha mer tid til å være mormor, mamma og hustru (nevnt i tilfeldig rekkefølge 😉 )
Nanna Kristine skal kunne spørre meg om å være barnevakt og jeg skal ha overskudd til å si ja. Og Mathias skal se mormor oftere.
Nils Sindre skal ha en mamma som er der mer, når han nå etter hvert er ferdig med rusbehandlingsprogrammet på Veksthuset.
Hanne Martine skal få lov til å oppleve en mamma som ikke bare tenker CF-behandling, men også kan bry seg mer om de «små» tingene i livet hennes.
Stig Andreas vokser fra meg. Konfirmant i 2014 og vips så er han også «borte». Jeg skal være mer tilstede før det skjer.
Og så Ole Johnny. Min andre halvdel. Min hjertevenn. Jeg er her, du må bare trekke meg ned og holde meg fast.

Jeg er så glad i dere alle 5. Takk for at dere lar meg få spre vingene mine litt!

På CF-fronten har det vært et rolig, men turbulent år. Rolig i den forstand at jeg har måttet sitte på sidelinja. Turbulent fordi følelsen av å sitt eget barn slit psykisk og fysisk uten å få lov til å hjelpe er en karusell av følelser for en mamma. Det har vært ganske mye «hjelp meg, men ikke bry deg» og «lukk øynene, men se meg». 3. januar bli Hanne Martine 18 år og bare tiden vil vise om jeg fortsatt får lov til å være litt coach og manager. Hun bestemmer. Men jeg vil alltid være her. Alltid. Med applaus når det går bra og med «kost og feiebrett» når bitene må samles og settes sammen igjen. For slike dager vil komme, også i 2014. Og en mammas kjærlighet er sterkere og større enn noe annet!

Året har ellers bestått av mye reising og møter med mange flott og sterke mennesker. Det ser ut til at 2014 vil inneholde minst like mange reiser og møter og nå stiller jeg mer forberedt. Man kan vel si at jeg definitivt er kommet over «jeg reiser alene-skrekken» min. Tidligere så begynte jeg pakkingen minst en uke før og sommerfuglene i magen var på størrelse med elefanter. Nå står det en kabinkoffert klar, med toalettsaker og skoposer. Her blir de nødvendige plagg for anledningen puttet i på morgenen avreisedagen, eventuelt kvelden før hvis det er veldig tidlig avreise. Og i sommer klarte jeg til og med, helt spontant, å reise et døgn for tidlig på langhelg med min andre halvdel, bare fordi vi hadde lyst på en natt på Rica Nidelven før vi reiste videre til Rørvik. Det hadde definitivt ikke skjedd for 2 år siden. Så på det feltet har jeg også blitt flinkere *klapper meg selv på skuldra* Og sommerfuglelefantene har blitt til små bobler som surrer rundt i forventning og spenning 🙂

Når vi nå går inn i 2014 gjør vi det også med en større økonomisk trygghet enn tidligere. Ole Johnny fikk uken før jul beskjed om at han blir fast ansatt i Sucom fra 2. januar 2014 og jeg ble fast ansatt i 50% stilling ved Sunndal folkebibliotek 1. oktober 2013. Har jo i tillegg 40% ved Nesset folkebibliotek og den siste 10% er helt greit å ha i bakhånd til påkommende tilfeller 😉

Og hva skal årets nyttårsforsett være? I år er det enkelt. Jeg skal ta bedre vare på meg selv. Og første skritt skal jeg ta i morgen. Da skal jeg rydde klesskapet mitt, mens jeg gjentar for meg selv: «Du skal KUN beholde klær som passer! Når du klarer å kvitte deg med dine altfor mange kilo vil du uansett  plyndre butikkhyllene og det som allerede ligger i skapet er håpløst umoderne»

Nå brer duften av pinnekjøtt seg i huset og jeg skal ha en rolig feiring sammen med Ole Johnny, Stig Andreas og Casper. Jeg skal tenke på dem som bare bor i hjertet mitt, på dem som har valgt meg bort, på alle som er både i hjertet og i livet mitt og på alle dem jeg har fått bli kjent med i 2013.
Ta vare på hverandre og øyeblikkene. Livet og nåtiden er flyktig, fremtiden er åpen og uforutsigbar. Måtte den inneholde kun det beste for oss alle.

God nytt år!

Godt nytt år!

 

Tankesurr

Orkide

Lørdag morgen på sykehus. Noen sover, noen sover ikke. Lydene trenger gjennom murveggene. Baby som gråter, noen som mister noe stort og tungt i gulvet, noen som ler.
I rommet er det bare pust. Sovepust. Syk, men frisk pust. Følelsen av at jeg er her jeg skal være. En liten stund. Et lite snublesteg i riktig retning. Fordi jeg behøvdes.
Kaffekopp og nettbrett. Tenketanker. En gryende inspirasjon til skrivetanker, håper de finner veien ut. Til tastaturet. Så vil tiden vise hvor ordene tar veien.
Men vi, vi blir her. Fordi det er her vi skal være.
Akkurat nå.

Ta vare på dagene. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg

 

 

CF-familien og dei gode hjelparane!

CF.bladet nr. 2/2013 handla mellom anna om dei gode hjelparane rundt om i landet. Dei som gjer
k(a)vardagen så mykje enklare å bere. Her er mine tankar og takkar:

Det var ein gong ein familie som brått fekk snudd kvardagen sin på hovudet. Dagane som berre skulle innehalde dei vanlege kvardagsproblema, blei brått til noko heilt anna. Dei fekk beskjed om at barnet deira hadde ein alvorleg, livslang sjukdom. Barnet hadde Cystisk Fibrose. Med eit såg framtida mørk og trist ut og foreldra var sikre på at dei aldri meir kom til å smile. For korleis kunne dei det når oppgåvene dei vart stilt overfor verka uoverkommeleg?
Men det tok ikkje lang tid før dei forsto at dei tok feil, for dei fekk bli kjende med dei gode hjelparane. Og etter kvart som tida gjekk, og dei fekk kontakt med andre CF-familiar, forsto dei at dei gode hjelparane synte seg på mange måtar i kvardagen og kom i forskjelliga variantar. Det kunne vere ein sjukepleiar på ei barneavdeling eller ein lege på ei lokalt helsesenter. Det kunne vere ei bestemor, ein onkel, avlastar eller ein saksbehandlar på NAV. Ein assistent i barnehagen, rektor på ein skule eller ein god ven. Felles for dei gode hjelparane var at dei alle gjorde det dei kunne, og litt til, for at CF-familien skulle finne att smilet i kvardagen. Ga så god hjelp og støtte at kvardagen vart leveleg. Slik at det vart fleire gode tankar enn dårlege. Fleire lyse dagar enn mørke. Og dei skjøna at ingen kan vite på førehand kva livet vil gje, men at dei gode hjelparane gjorde vegen tusen gonger lettare å gå. For vegen er alltid lettare og gå når du har nokon og gå saman med!
Så gjekk dei ut i livet, med rak rygg og smilet på plass. Trygge på at dei gode hjelparane  sto klare om dei behøvdes.

Om du synest dette høyrdes ut som eit lite eventyr, så er det nett det. Eit ekte eventyr for mange CF-familiar. For dei gode hjelparane  verkar ofte å vere heilt eventyrlege, ut av ei anna verd.
Dessverre er det ikkje alle som føler at dei har fått kontakt med dei gode hjelparane, men ikkje gje opp. Dei finnest, ein må bare la dei få lov til å hjelpe! For alle treng vi hjelp innimellom, ingen kan bere verdas tyngste bør åleine. Så hald auga opne, så finn du ein av dei gode hjelparane du og!

 

Du gode hjelpar!2013-03-07 18.12.01

Du gjer oss av styrken din.
Syner oss kor sterke vi er.
Er der for oss når alt velter.
Når oppgåva blir for stor.
Når vi treng deg.

Du løfter bører av akslene vår.
Løfter dei av og ber dei saman med oss.
Høyrer på bekymringane våre.
Trøyster og gjev oss omsorg.
Når vi treng deg.

Du er brua mellom mørkt og lyst.
Grinda mellom tungt og lett.
Ein kvardagshelt?
Du gode hjelpar.
Takk!

 

Mamma

Se på meg mamma!
Se så stor jeg har blitt!
Ser du at jeg snubler litt innimellom?
Ser du at jeg reiser meg opp og går videre?
Ser du sårene mine?
Ikke på knær og albuer.
Hjertesårene.
De sårene bare en mamma kan se.
De sårene bare en mamma kan lege.
Ser du meg mamma?
Ser du hvor liten jeg er?
Ser du at jeg falt litt hardere?
Ser du at jeg trengte hjelp for å reise meg?
Jeg hentet deg frem fra dypet av hjertet mitt
Ser du at jeg reiste meg igjen?
Fordi jeg kan hente styrke fra deg når jeg trenger det!
Styrke fra dypt i hjerterommet.
Styrke fra en mamma som bare bor i hjertet mitt ❤

 

 

Bli. Ferdig. På. Do…vær så snill!

Betraktningene under ble mitt første innlegg i CF-bladet som nyvalgt nestleder i Norsk forening for Cystisk Fibrose. Temaet var «magekrøll» ved CF. Det ble skrevet og sendt til redaksjonen før jeg ble valgt og jeg var en stund litt redd for at noen skulle føle seg støtt. Men så konstaterte jeg bare at humor er viktig. Og selvironi. Og så langt har jeg kun fått gode tilbakemeldinger 🙂
For de uinvidde så kan du lese litt om hvorfor CFere har trøblete mager på NSCFs sider. Kort fortalt: 85% av norske CF pasienter har redusert opptak av næring i tarmen (malabsorpsjon) pga svikt i bukspyttkjertelens funksjon. Det vil si at de ikke produserer fordøyelsesenzymer ( i allefall ikke nok av dem), noe som igjen gir seg utslag i store, fettrike avføringer. Og lange dobesøk 😉

Her er mine betraktninger 😉

Noen tror at ”Den store styrkeprøven” er et sykkelritt som går mellom Trondheim og Oslo.Dideli...DO Men for oss som synes at sport er best når man ikke trenger å høre om det. For oss med et do og et familiemedlem med Cystisk Fibrose, så får ordet ”styrkeprøve” en helt annen betydning. Du vet ikke hva styrkeprøve er før du har vært i en familie på seks, der den ene har i overkant hyperaktive tarmer, alle har fått årets verste mageonde og det er bare en do! Da trenger du styrke da, både mental og fysisk.

Er litt uggen i magen, men skal bare rydde opp etter middagen før jeg entrer husets eneste do. Tenker jeg. Og lenger kom jeg ikke. For familiens mest trøblete mage kom før meg. Etter farten å dømme blir ikke dette et 3-minuttersbesøk. Det vil nok være nærmere 3 kvarter! Men man håper jo selvfølgelig at akkurat i dag er unntaket. For ens egen del. Så ser jeg at mobilen ikke ligger på bordet og det er da jeg skjønner at dette vil ta tid. Skjønner at dette blir en tålmodighets- og styrkeprøve. Nok en test på om ens egne lukkemuskler fremdeles fungerer. Og om man har styrke nok til å la være å gå ut i hagen og grave et hull.

Jeg penser tankene inn på noe annet. Skaper et eget mantra. ”Du trenger ikke på do. Du trenger ikke på do. Du trenger ikke på do.” Prøver så godt jeg kan, men magen forteller meg noe annet. Den protesterer så høylydt at bikkja bjeffer fordi den lurer på hvem som driver å ruller ting nedover taket. Kikker på klokka. 8 minutter og 27 sekunder siden doen ble okkupert. Det må da være lenge nok til å få tømt i alle fall en del av tarmen? Åpner kjøkkendøra og sier pent og høflig: ”Kan du få opp farta litt?” Det mumles et svar som jeg oppfatter bekreftende. Eller håper var bekreftende.

Jeg starter en ”rydde litt i alle rom”-prosess. Prøver desperat å forflytte følelsene mine fra magen til hodet.  Hvis jeg bare blir irritert nok over alt som ligger på steder de egentlig ikke hører hjemme, da vil jeg glemme at jeg MÅ på do. Kommer ikke så veldig langt. For som du sikkert vet så jobber tarmen bedre når du er i bevegelse. Og på nåværende tidspunkt er det en meget dårlig ide!

13 minutter og 14 sekunder. Jeg begynner å svette. Setter meg ned med min egen mobil. Sjekker Facebook og Twitter og lurer på om jeg skal skrive kommentar på dookkupantens Tweets og statusoppdateringer at jeg synes det er utidig å ha med seg mobilen på do. At det er rett og slett ufint og ”snakke” med folk mens du gjør ditt fornødne. Men innser at det blir for drøyt. Til og med for meg. Så jeg reiser meg opp, går anstrengt ut i gangen og proklamerer at det nå er snakk om minutter før det går galt. Og jeg vet hvem som skal vaske klær neste gang. Det svares fra husets minste rom. Litt skarpt og høyt. ”Jada, jeg er snart ferdig”. Jeg famler meg tilbake til stolen min. Og tenker at det i alle fall finnes en muskel i min kropp som er veltrent! Prøver å konsentrere meg om Wordfeud mens jeg nekter å lytte til magens skrik om hjelp.

28 minutter og 59 sekunder. Hysj! Var det lyden at nedspyling? Jeg lukker øynene mens jeg gjentar for meg selv: ”Vær så snill, ikke la det være pausenedspyling”. Å du herlige, nå suser det i vannrøra. Det betyr at hender vaskes. Jeg setter meg klar ytterst på kanten av stolen. Tør ikke å reise meg opp enda. Dodøra låses opp og jeg forserer meterne fra stol til dodør på et nanosekund, mens jeg skarpt sier at jeg fremdeles synes at mobiltelefon på do er uhygienisk og unødvendig. Røsker igjen døra med ei hånd mens jeg drar ned glidelåsen med den andre. Endelig. Blikket svømmer og det suser i ørene. Synet av husets viktigste porselen får det til å gå ilinger gjennom hele kroppen. ♥My precious ♥

Lettelse. Du verden for en lettelse. Jeg nyter følelsen av frigjørelse. Kroppen slapper av og jeg begynner å angre på at ikke jeg tok med meg mob…eeeeh en bok. For her kan jeg nok bli sittende lenge.

Saligheta tar fort slutt når jeg hører at døra ut til gangen blir åpnet litt raskere enn normalt og stemmen til nestemann i køen sier:

Kan du få opp farta litt?

 

 

Snublesteg

Jeg slapp taketI hjertet mitt
men snubler stadig innom.

Fordi du lar meg
trenger meg
krever meg

heldigvis

Det river i hjertet mitt
når du strever

Sitter i kulissene
som en sufflør
overtar regien
igjen.

Men slipper snart taket
skal bare
ta noen snublesteg i din retning først

 
 
%d bloggers like this: