RSS

Kategoriarkiv: Intravenøs antibiotikabehandling

Tankesurr

Orkide

Lørdag morgen på sykehus. Noen sover, noen sover ikke. Lydene trenger gjennom murveggene. Baby som gråter, noen som mister noe stort og tungt i gulvet, noen som ler.
I rommet er det bare pust. Sovepust. Syk, men frisk pust. Følelsen av at jeg er her jeg skal være. En liten stund. Et lite snublesteg i riktig retning. Fordi jeg behøvdes.
Kaffekopp og nettbrett. Tenketanker. En gryende inspirasjon til skrivetanker, håper de finner veien ut. Til tastaturet. Så vil tiden vise hvor ordene tar veien.
Men vi, vi blir her. Fordi det er her vi skal være.
Akkurat nå.

Ta vare på dagene. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg

 

Advertisements
 

«Dekk sitt å glor?»

Hedmarksdialekt satt på kartet av en av de fantastiske karakteren i Flåklypa en gang på 70-tallet. En av de aller beste filmer som er lagd! 🙂

Og glor er nettopp hva vi gjør. Nærmere bestemt. En glor på TV-skjermen og en glor på PC-skjermen. Uten i det hele tatt å være i nærheten av å få firkanta øyne 😉
Vel innstallert på Åse hotell.
Hanne Martine har fått nål i porten, en dose Tazocin og en dose Tobramycin/Nebcina. Hun var litt spent i dag, for jeg hadde forberedt henne på at hun nok ville få en «skjennepreken» fra sykepleier. Jeg er så lei av til stadighet å måtte fortelle/mase på henne for at hun skal ta behandlingene sine. (Andre som kjenner seg igjen? 😉 ) Så nå øver jeg meg på å «gi blaffen». Jeg ymter forsiktig og så får sykepleier og lege ta seg av irettesettelsene 😉 En dag må jeg slippe taket helt, så det er greit å øve litt!
Om det var fordi hun var anspent vet jeg ikke, men det var innmari vondt å sette nåla i dag. Hun føler selv at det gjør vondere for hver gang det stikkes. Vi ymtet frampå om Emblakrem til neste gang, men det vil hun absolutt ikke ha. Hun bare hater når hun blir nummen og følelsesløs. Så da fortsetter det å gjøre vondt, til hun ombestemmer seg.
Hun var også veldig spent på om hun kom til å reagere påTobramycin, men så langt ser det veldig greit ut. Epipenna er i nærheten, ladd og klar 😉


Så nå er det sløving for mor og en skikkelig innhalasjon og drenasje for den «syke». Sykepleier Astrid ville se minst 35 ml. i spyttekruset i morra. Og sånn som det høres ut burde ikke det være noe problem 😉
Laptopp, strikking og kanskje en sjokoladebit. Joa, sykehuslivet er greit det….for et døgn 😉

«Å du….hada på du» 😉

 

Yo…e du klaaaaaar?

Er det noen som husker hvilken «sang» den frasa er hentet fra? Ikke? Hva hvis jeg sier at du må tenke svart og hvitt da? 😉

Åse hotell sett fra gamle barneavd. februar 2010

Men ja, vi er klare. Nesten. Klare for et døgn på sykehus. Eller kanskje vi er så heldige at det blir på sjukhotellet isteden for på avdeling. Og da føler man seg straks litt mindre innlagt. Og senga er bedre. Mye bedre 🙂

Oppstart med den faste intravenøse antibiotikaen i morgen. Opp klokka 5 for å bli klar til bussen går 08.25. Trenger tida for å få gjort alt som må gjøres før vi drar. Og soving på bussen er heldigvis tillatt 😉
Grunnen til at vi må bli natten over er at HM skal ha enda en sort antibiotika intravenøst. En hun ikke har fått på veldig lenge. Derfor må det settes en dose og så taes et medikamentspeil (en blodprøve) 18 timer etterpå. Dette er for å se hvor mye av antibiotikaen som er tatt opp i kroppen. Hvis resultatet ikke er tilfredsstillende, justeres dosen. Så må vi vente på at «ballongene» fylles, før vi snur nesa hjemover igjen.
Men, og det er alltid et men 😉 , natt til fredag fikk Hanne Martine voldsomme smerter i brystet. Hun tvang seg til å gå på skolen, men smertene tiltok. Så da ble det en tur til legen, desverre var ikke fastlegen hennes ledig. Hun lyttet og lyttet. Foran og bak, men hørte ingenting unormalt. Så da satt hun der med armene i kors over brystet og så ut som om hun lurte på når vi skulle gå. Men tror du vi gikk? Langt i fra. Jeg ba henne ringe til Ålesund og snakke med HMs lege der. Og det gjorde hun, om enn litt motvillig. Og enden på visa ble at HM skulle få smertestillende, slik at hun fikk slappet av. Og så kunne vi eventuelt ringe direkte til avdelinga ved sjukehuset i Ålesund hvis det ble værre på lørdag. Fredag kveld ble et lite helv….! Fy fela så vondt hun hadde det 😦
Og det å være mamma blir også forferdelig vondt når ungen din har slike smerter. Og alt ble jo værre fordi hun ble så anspent og redd. Fikk heldigvis roa henne og gitt henne såpass med smertestillende at hun fikk ei smerteløs natt. Hun sov i allefall alle gangene jeg var inne hos henne. Og jeg var inne mange ganger 😉
Lørdag hadde det roa seg litt og i dag, søndag, har hun ikke tatt smertestillende. Men jeg vil at legen skal sjekke hva dette kan vær. Eventuelt med rtg. thorax. Så kommer det litt an på hva de eventuelt finner om vi reiser hjem tirsdag.
Og hvis vi reiser hjem som planlagt så skal vi prøve noe nytt denne kuren.
Jeg har nemlig tatt mot til meg og tatt kontakt med Hjemmetjenesten. Jeg ønsker nemlig at de kommer inn og setter «midt på dagen»- dosen. Hanne Martine er uansett på skolen å tar innhalasjon og drenasje og da fant jeg ut at jeg skulle undersøke muligheten med Hjemmetjenesten. Og det ble ja med en gang jeg spurte. Dette var et sjumilssteg for meg, det vet dere som har lest innlegget fra innleggelsen i februar. Jeg skal egentlig klare alt selv. Og litt til. Og litt til. Så det å overlate ansvaret til noen andre betyr mye. Løsrivelse, ansvarsoverføring – ord som jeg helst ikke vil tenke på, men som jeg mer og mer ser er nødvendig å bringe på banen. Så vi begynner enkelt. Og vet du hva, jeg gleder meg 🙂
Jeg gleder meg til åslippe og stresse hjem fra jobb for å sette IV. Eller at HM kommer ned til meg på jobb og vi «sniker» oss inn på et tomt kontor og kobler opp og av. Jeg gleder meg til å ha arbeidsdagen min i fred. Er det feil av meg? Gjør det meg til en dårlig mor? Nei, det gjør ikke det! …..tror jeg……….
Men uansett så blir det slik denne gangen. La oss kalle det en prøveordning 😉

Laptoppen blir med. Vi er omsider i gang med Individuell Plan, og HM og jeg skal i allefall gjøre vårt for at denne skal bli så bra som mulig.
Og mopedkursbøkene er med. Her skal det pugges…har mor bestemt. Er «lei» av å vær sjåfør….også 😉

Godt humør er med, samt en god dose galgenhumor og litt galskap. Samlet sett ligger det an til et bra døgn 🙂

♥ Take care, be nice and have fun  ♥

 

Ensomhet i tosomheten

Fremdeles innlagt. Litt mindre isolert, har fått blå frakk og kan gå bort på tekjøkkenet og hente mat og kaffe selv.Men i dag er jeg ensom, veldig ensom. Og litt trist.
Hanne Martine ligger i senga og sover, helt utslitt. Både av all antibiotikaen og av det å stort sett sitte på rommet. Sikkert litt trist hun også fordi hun ikke fikk være med å feire farmors 60-års dag i går. Og man kan bli sliten av å være trist også. Sliten inni seg, i følelsene. Og så fikk hun en voldsom pulsøkning da hun tok Airomir i dag. Puls på 145 er langt over normalen. Og nå, 2 timer etter og i sovende tilstand, er fremdeles pulsen mellom 90 og 100. Sykepleieren følger med, men jeg savner!!
Jeg savner noen å snakke med, dele bekymringer med. Jeg vil lukke øynene og når jeg åpner dem vil jeg være hjemme hos GuttaBoys med en «frisk» HM og livet skal være godt. Ikke småvondt, sånn som nå.
Men sånn er det ikke. Så jeg tilpasser meg…igjen. Setter kropp og tanker i «pausemodus». Dytter følelsen av utilstrekkelighet inn i den mørkeste kroken. Og ser fremover. For de lysere dagene kommer!! Som alltid!!
Men av og til er det greit å være liten og svak, og tørre vise det!!

*Klemmer deg*

 

Noen ganger må man være sterk, for å vise at man er svak!

Jeg har for første gang i mitt voksne liv lagt hendene i fanget og sagt: Jeg orker, makter, klarer, takler ikke. Jeg er sliten og vil ikke være «sykepleier». Kroppen min skriker etter hvile. Ikke hybelkanin- og skittentøyhvile, men «sykepleier» for eget barn-hvile. Jeg har gått og grudd meg til den intravenøse kuren som skulle startes opp i slutten av februar. Kraftreservene mine var på null etter mange måneder med ei frøken med stadige infeksjoner. Infeksjoner som har gitt feber og fravær på skolen. Og i desember var det bihuleoperasjon på Rikshospitalet med masse»rot og kav» på grunn av dårlig organisering. Ikke morsomt når man plutselig står uten plass å bo når man liksom er innlagt på sjukehus. Og etter jul starta det forholdsvis bra, før det endte med en kraftig infeksjon med opp i mot 41 i feber på HM. Masse legebesøk, på vippen av innleggelse, kraftig antibiotika og så roa det seg litt igjen. feberfri og skole i 2 dager, og så var det temp opp mot 39 igjen. Og da var det nok for ei allerede sliten mor. Jo, man blir faktisk sliten av å være bekymret!! Jeg er ikke noe overmenneske, har sjøl gått å hangla etter galleblæreoperasjon i fjor høst og en lungebetennelse i november. Når natta blir stykka opp fordi jeg må inn å sjekke tenåringen som ligger med feberfantasier og gjerne tar med seg dyna på en spasertur i søvne, så tærer det på kreftene. For man skal da helst fungere optimalt ellers i hverdagen også.
Så jeg ringte hit til Ålesund og ba om å få komme hit så de fikk tatt en skikkelig sjekk. Eventuelt legge henne inn og starte IV-kur eller finne på noe annet lurt. Jeg vet at det ikke finnes en kur mot CF, men noe må man da kunne gjøre for å lete hverdagen for en utkjørt 16-åring. Så mandag denne uka troppa vi opp på poliklinikken. Vi hadde pakka med oss litt klær og andre nødvendigheter i tilfelle det ble innleggelse. Dessverre var ikke HMs faste lege og sykepleier tilgjengelige den dagen, og det gjorde nok sitt til at det var vanskelig å få gehør for vår «klagesang». Det ble venting og enda litt venting. HM ble sulten og mer og mer sliten. Og til slutt omtrent trygla hun om innleggelse. Og det fikk vi, sånn aller nådigest. I hvertfall til dagen etterpå når de hadde fått svar på diverse prøver som var tatt.. Så bar det opp på Medisinsk avdeling, mens mor tenkte: «Hmmmm….Medisinsk?…..hadde det ikke vært mer logisk med Infeksjonspost?» Men etter å ha stått opp klokka 04.30, kun spist frokost, desperat prøvd å få en lege til å forstå at han kanskje skulle sjekke journalnotatet der det sto at han skulle kontakte Ullevål når han hadde klinisk status, var HM og jeg bare glade for å få et rom og litt fiskekaker i magen. Så senka vi skuldrene, HM fikk innhalasjonsbehandling og jeg kunne finne frem strikketøyet og kose meg med en kaffekopp. Klokka 17.45 fikk vi besøk på rommet av legen som hadde ettermiddagsvakt på avdelingen. Hun kunne opplyse oss om at røntgenbildene som ble tatt av HMs lunger tidligere på dagen ikke viste spor av noen ting, de var heeeeeelt fine. MIRAKEL!!!!!!!!!! Hun har hatt fortetninger i lungene i mange år, og nå var de plutselig borte???? Jeg gjentar: MIRAKEL!!!!!!!!!
Så legen mente at vi bare kunne reise hjem, for her var det ikke mer å «hente». Men da murret monsteret i mammahjertet. Og jeg sa: «Nei. Vi reiser ikke hjem i kveld!!» Vi har tross alt nesten 13 mil hjem, med buss og ferge. Og bussforbindelse mellom Molde og Eidsvåg er en vits. Så vi fikk lov til å bli en natt på «sosial indikasjon». Jeg reagerte med en gang på ordvalget og har senere funnet ut at dette betyr at det ikke var medisinske grunner til innleggelsen!!!!!!!!!! Neida, pasient med Cystisk Fibrose, hosting i vinkel og feber som kommer og går er ikke medisinsk det 😉
Dagen etter rakk klokka så vidt å bikke åpningstid på Poliklinikk, før jeg ringte ned og ba om å få snakke med HMs faste sjukepleier. Hun fikk beskjed og det gikk ikke lang tid før hun var oppe hos oss og hakk i hæl fulgte også HMs faste lege. Og disse to kan jobben sin, de kjenner HM og de kjenner oss. De vet at det skal konfereres med Ullevål og det ga de beskjed om til dagens lege på avdelingen. Og enden på visa, kort fortalt: Overflyttet til isolat på infeksjonspost, oppstart antibiotika intravenøs , antibiotika i tablettform og tabletter for å forsterke virkningen av antibiotika. Hestekur!!
Og HM uttrykte tidlig at hun gjerne ville være her hele kuren, altså 14 dager på isolat ;), og jeg var veldig enig.
Og vi har fått beskjed om at vi får bli her til kuren er ferdig, om det er det vi vil. Snilleflinke folka 🙂
Så her sitter vi. 2 senger, 2 nattbord, 2 stoler (den ene litt bedre enn den andre), ett bord, en skammel og eget bad. En fantastiske hvitkledd hær som ikke vet hva godt de skal finne på. Laptop, Playstation, Scrapping og strikketøy. Senkede skuldre og fokus på behandling. Trygghet og hvile. For begge to 🙂

♥ ♥ Å du…..ta vare på deg. For noen er glad i deg ♥ ♥

 

Alt har en «første gang»

Alt vi gjør, har vi på et tidspunkt gjort for første gang. Spise selv, gå på do, gå på skolen, kjøre bil, ja egentlig alt vi gjør har vi en gang gjort for første gang. Det aller meste blir forbigått i stillhet, uten oppstyr. En brøkdel krever litt mer oppmerksomhet. Vi har nettopp gjort noe for første
gang som fortjener fanfarer og hurra, hvis jeg får bestemme 😀  Hanne Martine har, for første gang, hatt ett liggedøgn på sykehus UTEN MEG!
Hører jeg applaus? 😉
Vi har ikke noen oversikt over hvor mange liggedøgn vi har, men ett grovt overslag gir ca. 300 døgn på 15 år. Det skulle bli ca. 10 måneder på sykehus det! Wow, når jeg tenker meg om, så er det kanskje ikke så rart at Hanne Martine og jeg har et spesielt forhold, på godt og vondt 😉
Og nå har hun altså hatt sitt første liggedøgn alene.
Hun starta IV-behandling den 15. august og 1 uke uti kuren hadde jeg time på dagkirurgisk for fjerning av en sprekkfull galleblære. Siden påske har jeg hatt daglige gallestensanfall av varierende styrke, så nå skulle blæra ut. Åkke som 😉
Så da ble Hanne Martine sendt alene til Ålesund, der Astrid på barnepol. fikk henne installert på Åse hotell. Jeg har skjønt at hun kosa seg skikkelig. Da jeg våkna av narkosen, munntørr, tørst og mildt sagt groggy, lå det et bilde av en nystekt kanelsnurr på mobilen min. Og det sier jeg dere. Kanelsnurrene de baker på lekestua ved sjukehuset i Ålesund, er verdens beste! Og definitivt bedre enn den knusktørre brødskiva med svett hvitost jeg fikk servert før jeg ble sendt hjem 😉
Og hun ble godt tatt vare på av alle sammen. Hun fikk til og med hjelp til leksene av resepsjonisten på hotellet 😀 Og alle medisiner ble
tatt. Intravenøs, alle tabletter, inhalasjoner. Så hun fikk bevist for oss at hun kan hvis hun vil. Uten mammas gnåling og masing 😉
Og dagen etter fikk hun morgendosen på poliklinikken, og så vendte hun nesa hjemover. Og så var det kjedelige mamma som måtte sette resten av kuren. Og man kan vel si det sånn at jeg er veldig glad for at hun selv er såpass våken som hun er, for jeg tror ikke mammasykepleieren var like observant hele tiden. Man erfaktisk litt groggy etter en operasjon 😉 Men det gikk bra og kuren er nåavslutta. For denne gang 😀

Var dette en enkel «første gang» for meg som mor?
Joda,de første 10 timene så. De timene jeg var i narkose og deretter en smule påvirket av kraftig smertestillende 😉 Men derfra og frem til hun var hjemme igjen, var et helvete! For å være ærlig. Og det skal man jo. Jeg vet egentlig ikke hva jeg frykter kan gå galt heller. Kanskje det er bare det at jeg vet at hun en dag skal slippe taket? At en dag så er det ingen som «trenger» meg 😦
Jeg er ei skikkelig hønemor. Verdens største tror jeg. Men heller det enn haremor 😉 Og ingen av ungene har «sagt meg opp» som mor enda, så da er jeg vel egentlig ikke så ille 😉

Take care, be nice and have fun 😀

 

O’ herlige hverdag!!

26 dager siden forrige innlegg, men du verden så travelt vi har hatt det. Konfirmasjon med hjemmelagd koldtbord 22. mai og oppstart med intravenøs hjemmebehandling 23. mai, holdt meg i ånde kan man si 😉 Travelt, veldig travelt, og da er blogging det siste jeg tenker på i hvert fall 😉 Men alt kavet og stresset var vel verdt det!! Konfirmanten var meget fornøyd med dagen. Og det tror jeg også gjestene var.
Alle ble mette og ingen ble matforgiftet. Phuuuu 😉
Og IV-kuren forløp helt etter boka. Hanne Martine var kanskje litt mer sliten, men det er vel naturlig etter det hardkjøret hun har hatt. Med skole, konfirmantundervisning, lekser, behandlinger. Og så tar jo kjæresten en del tid også 😉
I tillegg har hun også en forkjølelse som stadig vender tilbake. Har vært hos lege, men det sitter i de øvre luftveiene. Ingen ekle lungebetennelslyder, heldigvis. Så vi har «is i magen»…igjen 🙂

Men hverdagen er tilbake, og takk for det. Jeg har sørget for å få ei ferieuke nå, trengte den kjenner jeg 😉
Så nå senker vi skuldrene og «puster på».
Og serverer deg et knippe bilder og, som tidligere lovet, noen oppskrifter. Dem finner du HER, eller under fanen «Oppskrifter» øverst på siden

Hanne Martine og vår lille Casper, begge i bunad. HM i nordmørsbunad, mens Casper har en "festdrakt" 😉

 

På bordet finner du:
Grovt brød, loff med valmuefrø, loff uten frø og melk, krydderbrød, røkt laks, ovnsbakt ørret, krydderstekte kongereker, lakserulader, spicy kjøttboller, Club tortilla, tortilla de patata med chorizo, krydderdampet kylling, svinestek, røkt svinebog, spekeskinke, fenalår, morrpølse, grønn salat,  eggerøre, eggesalat, waldorfsalat, potetsalat, remuladesaus, paprikasaus, salatdressing, cherrytomater, snackagurker, sorte og grønne oliven, sylteagurk og til slutt, frisk frukt.

Til dessert serverte vi dette:

Kokt ris!!, krem, banan, friske jordbær og biter av marengs.

Og hvis det var noen som ikke var mette på dette tidspunktet, vil jeg påstå de var kresne 😉

Det var bra at vi fikk rørt oss litt etter maten. Uff disse uungåelige fotoseansene 😦
Men nå har vi da omsider et «fint» bilde av hele familien Jensen 😉

Og så etter en god pause og magestrekk, entret vi kakebordet:

Og her kunne vi meske oss i:
Skogsbærgele med vaniljesaus, vafler med sunndalsgrøt, Ambassadekake, cupcakes, fruktig sjokoladekake med eplesmørkrem, konfirmasjonskake (se lenger ned for bilde), Anna Maries mislykkede (lys og mørk variant), bløtkake med appelsin og jordbær,
«fast innventar» fromasjekake, ostekake, sjokolade- og kremostbrownie, Baronens lille feiltrinn, kransekake og rester av desserten.

Nanna Kristine hadde lagd konfirmasjonskaka, med klare ønsker fra konfirmanten

Saftig sjokoladekake i tre lag, med fyldig sjokladekrem og kokossmørkrem mellom lagene. Trukket med marshmellowfondant og pyntet med royal icing

Som dere sikkert skjønner så reiste alle hjem mette! Vi gjorde i alle fall alt vi kunne for at ingen trengte å tenke mer på mat den dagen.
Vi hadde en fantastisk flott dag sammen med familie og nære venner. Konfirmanten svevde på rosa skyer etter å ha fått beskjed om at hun skal på Londontur sammen med storesøster og vi var lykkelige for at alt gikk etter planen!

Heldigvis har vi noen år og komme oss på før neste, og siste, konfirmant, Stig Andreas i 2014 🙂

Så nå skal vi nyte sommeren, i hvertfall årstiden siden vær og temperatur ikke stemmer helt med kalenderen. Ingen store planer, bare nyte late dager i nærmiljøet.

Take care’n have fun 😀

 
 
%d bloggers like this: