RSS

Kategoriarkiv: om ingenting :-)

Tankesurr

Orkide

Lørdag morgen på sykehus. Noen sover, noen sover ikke. Lydene trenger gjennom murveggene. Baby som gråter, noen som mister noe stort og tungt i gulvet, noen som ler.
I rommet er det bare pust. Sovepust. Syk, men frisk pust. Følelsen av at jeg er her jeg skal være. En liten stund. Et lite snublesteg i riktig retning. Fordi jeg behøvdes.
Kaffekopp og nettbrett. Tenketanker. En gryende inspirasjon til skrivetanker, håper de finner veien ut. Til tastaturet. Så vil tiden vise hvor ordene tar veien.
Men vi, vi blir her. Fordi det er her vi skal være.
Akkurat nå.

Ta vare på dagene. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg

 

Reklamer
 

Løsrive. Rive og slite. Slite.

Løsrivelse!

Fysj for et ord.
Kan ikke alt bare være som det var? Der jeg sitter i førersetet og har kontroll. På alt.
Med en «pasient» som gjør alt hun får beskjed om. Tar alle behandlinger uten å mukke. Spiser det hun får servert. Spiser jevnlig. Får den søvnen hun trenger. Viser at hun setter pris på mammasykepleirsekretærsjåførkoordinatoren sin

Men nei…
Vi har kommet inn i en ny «klare selv»-periode. Og denne er værre enn den i 2-årsalderen. For da den første perioden kom visste jeg at det ville bli bruk for meg i mange år enda. Men nå derimot, nå er det snart ikke bruk for meg lengre. Jeg skal «forkastes». Er jeg oppbrukt? Utslitt?
Nå bestemmer «pasienten» selv. Jeg har lite kontroll på om drenajsene er det de bør være. Mat er i perioder skikkelig gørr. At sminken kommer på er viktigere enn 3 kvarter ekstra søvn. Og alt jeg sier, krever, foreslår når det gjelder behandling protesteres på. Alltid. Uten unntak. Nesten.

Alt er normalt.
Men ikke enkelt. Det river og sliter i meg. Jeg sliter. Skikkelig.
Tar meg sammen. Igjen. Og igjen.
Holder kjeft. Sier for mye. For lite. Konstant dårlig samvittighet for noe som egentlig ikke er mitt ansvar. For jeg vet at hun har fått god opplæring i hva som skal til. Vet at hun kan. Hvis hun vil?
Vet at hun skjønner hva ytterste konsekvens kan være. Får vondt langt inn i hjerterota når det ser ut som om hun gir blaffen!
Vil så gjerne ordne alt det praktiske. Men samtidig vil jeg at hun skal skjønne hvor mye tid det tar. Lære det til den dagen hun skal skal ha hele ansvaret.
Hun skal ha fokus på behandling. Jeg skal ikke mase!
Jeg jobber i kulissene. Holder kontakten med leger, sykepleiere, apotek, HELFO, NAV. Og fyller ut skjemaer. En mengde skjemaer innimellom. Gjerne i kombinasjon med lange telefonsamtaler. Mange telefonsamtaler.

Ligger våken på nettene mens jeg gråter stille. Fordi jeg føler at alt er min feil. Alt er min feil!
Tar meg selv i nakken og rister. Stopp!!

Egentlig….
…..så lurer jeg på hvem som «dukker opp» når alt dette ikke lengre er mitt ansvar. Hvem er Anna Marie da? Hva skal jeg bruke disse timene på som jeg får «til gode»?
Jeg skal lese metervis med bøker. Strikke 100 ullgensere. Gå på lefsebakerkurs, soppkurs og pølsemakerkurs.
Jeg skal gå lange måneskinnsturer med kjæresten min. Sitte i armkroken hans i sofaen, mens vi nyter stillheten i huset sammen med et glass cognac.

Men først….
skal jeg hjelpe Hanne Martine til å løsrive seg. Og hun skal hjelpe meg til det samme. For løsrivelsen sliter. På oss begge.

Og jeg skal nyte det å få ha Hanne Martine og lillebror Stig Andreas hjemme noen år til. For mammahjertet mitt liker ikke løsrivelse.
Kontrollfreak? Hønemor? Løvemamma?
Jepp, det er meg!

♥ Ta vare på deg! Du er også noens! ♥

 

Oj da, hvor ble det av årene?

Neida, vi har ikke kjøpt oss båt 😉 Nå tenkte jeg på de årene som raser avgårde i sitt eget tempo, så man kanpt rekker å henge med. Årene som legger gode minner i hjertet vårt, visdom i hodet vårt, sår i sjelen vår, rynker i ansiktet vårt. Alle disse dagene som bar med seg spørsmål om vi valgte riktig. Alle timene vi brukte på å glede oss, sørge, lete og finne.  Årene som har gjort deg og meg til de unike menneskene vi er. For vi er unike!! Det finnes bare en av deg…og meg 🙂
Hvis vi aldri hadde vært lei oss, hadde vi heller ikke fått oppleve gleden.!
Og dagens lille nostalgiske blink bunner i at vi egentlig har så mye å glede oss over i disse maidagene. Vi har hatt æren av å være gjester hos 3 konfirmanter og «funnet» en til som vi fikk lov til å gi en oppmerksomhet. I tillegg hadde vi en NONfirmant i familien, som valgte den veien hun syntes var riktig og selvfølgelig fikk den samme oppmerksomheten som de 4 andre. Og det gjør meg glad og stolt å få være tante og filletante til disse flotte ungdommene ♥♥♥♥
Og så er Hanne Martine konfirmant 🙂 🙂 Og det var nok derfor nostalgien slo meg i hodet i kveld 😉

Så nå er dagene fulle av planlegging, forberedelser og litt mer av begge 😉
Konfirmanten bestilte tapas/koldtbord med klare hentydninger til at mammas og storesøsters mat var bedre enn koldtbord «hvorsomhelstfra», så derfor lager vi alt selv. Og da hjelper det veldig at storesøster er kokk 😉 Og jeg har vel også selv tilbragt noen timer på et kjøkken….uten at noen har blitt matforgiftet 😉 Veldig greit å lage selv egentlig, for da vet vi hva vi får. Og vi kjenner våre gjester og kan velge tapas ut i fra deres smak og behov. Så slipper vi å bli sittende igjen med store mengder mat som ingen egentlig likte.
Å så skal vi bake…..masse!! Det kan aldri bli nok kaker 😉
Jeg lover bilder av hele gildet og kanskje noen oppskrifter 🙂

Ta vare på deg selv. For husk, det finnes bare en av deg!

 
 
%d bloggere like this: