Trafikkvarsel

Jevnlig får jeg varsel fra WordPress med statistikk over trafikk på bloggen min og der er det sjelden kø, for å si det sånn. Dette henger nok sammen med ekstremt lite innleggsaktivitet fra eieren, altså undertegnede, og det er jo helt naturlig. Derfor var det grunn til undring når, ikke bekymring, når jeg får beskjed om at det har vært et stort antall sidevisninger. Og når jeg sjekker så ser jeg at det har vært visninger på absolutt alle innlegg og da lurer jeg på hvorfor. Men jeg får ikke noe svar 😉

Vurdere jevnlig å ta opp igjen bloggingen, men kommer liksom aldri gang igjen. Hva skal jeg skrive om og/eller hvem skal jeg skrive for? Det var selvfølgelig enklere når hovedgrunnen til å blogg var å fortelle fra vårt liv med et barn med alvorlig sykdom, men det barnet har blitt en voksen frøken og nå er ikke jeg den som skal formidle hennes historie lengre. Litt glimt kan det nok komme, men forhåpentligvis er det lenge til jeg må formidle lengre forløp! Kanskje jeg skal gi dere det tittelen på bloggen sier?
Alle mine tanker. Nesten.

Akkurat nå sitter jeg på Henning-rommet (Henning er ei bygd i Steinkjer kommune) ved Meråker Kurbad, hvor jeg har vært så heldig å få 3 uker med revmatismerehabilitering. Det sa jaggu plutselig stopp for denne kroppen og for så vidt for toppen også. Dager og netter ble preget av mer og mer vondt og selv de minste oppgavene virket uoverkommelige, noe som førte til at psyken tok en tur «ått skogen» også. På et tidspunkt måtte jeg velge om dagene kun skulle bestå av arbeidsliv eller om jeg skulle fungere litt på fritiden også. Så nå har jeg gått, først delvis og senere helt, sykemeldt siden mai og så får vi se hva som skjer når jeg kommer hjem etter 3 utrolig lærerike og styrkende uker her oppe. Skal jeg høre på legen, på fornuften, på kroppen, på toppen eller en kombinasjon?
En ting er iallefall sikkert, livet med PSA (psoreasisartritt) er ingen dans på roser, vil heller beskrive det som en dans på kaktus. Eller kanskje lego 😉
En annen ting som er helt sikkert er at å kun fokusere på egen helse og gå til dekket bord 4 ganger daglig gjør at jeg føler meg ydmykt privilegert og fremdeles betaler min skatt med glede 😀

Nydelig utsikt på dagens tur

 

Alle disse dagene som kom og gikk…

…selvfølgelig visste jeg at de var selve livet!
Og så kan man da spørre seg om det er nødvendig at livet pøser på med sleivspark og vonde opplevelser

Innlegget under har tatt meg 3-4 år å skrive. Ikke fordi det er så langt eller så fantastisk bra, men rett og slett fordi det var så vanskelig å vise seg sårbar. Det har ligget som utkast på bloggen, og redigert så mange ganger at historikken har forsvunnet. Men nå lar jeg det stå til, dette er selvutlevering på høyt plan for min del. En ting er det å være åpen om alt som skjer rundt Hanne Martines sykdomshistorie, noe annet er å være åpen om sitt eget indre. Som regel er jeg sterk og «hard», men innimellom ruller jeg meg sammen til en ball og tillater meg å være sårbar. Det varer sjelden lenge, men det må til for at jeg skal kunne fortsette å være til stede der det trengs. Nå går vi inn i en periode igjen, hvor hele familien vil preges. Og da er ikke det å bryte sammen et alternativ. Mer om dette i et senere innlegg, dere må ha litt bakgrunn først 😉
Så vær så god, her er den sårbare meg.

 Midt i ingenting, fylt av alt!

Stopp. Du må stoppe!

Tanken slo ned i henne som en knyttneve i magen. Mens det suste i ørene registrert hun at venstre hånd slo på blinklyset. Hun visste at det var en rasteplass rett der fremme.
Der.
Svingte inn til venstre og stoppet med fronten mot fjorden. Morgentåken lå som et tykt lokk der ute, det var som å se inn i ingenting. Høyre hånd vred om nøkkelen, motoren stoppet og hun sank sammen over rattet mens alt av følelser veltet frem. Som om tåken på fjorden trengte seg inn i bilkupeen og omsluttet henne. Trengte inn i alle celler i kroppen og presset ut alle følelser og tanker hun ikke ville kjenne på eller tenke.

Det hadde vært en av «de» nettene. De nettene som inneholdt altfor mange tanker og altfor lite søvn. Ingen store og farlige tanker denne natta. Bare hverdagstanker. Dem hun ikke hadde fått tenkt tidligere, fordi dagen var fylt av andre ting som krevde hennes oppmerksomhet. Og selv om kroppen hennes var godt vant med at noen netter ble korte, så kjente hun at det hadde vært for mange av dem i det siste. Både hode og kropp ønsket hvile. Krevde det. Hun ville egentlig ikke befinne seg i en bil på vei til jobb. Hun ville tilbake til sengevarmen og søvnen. Legge hodet på puta, helt uten tanker som skulle tenkes, og forsvinne inn i hvilen.

Det som nå slo inn over henne var uventet, og vondt. Dette hun trodde var låst inne i kontrollrommet for tunge tanker og vonde følelser kastet seg over henne. Skremte henne. Kontrollrommet kun hun hadde nøkkel til og som bare lot seg åpne når hun selv tillot det. Men noe hadde tydeligvis tuklet med låsen, noe hadde greid å bryte gjennom det forsvarsverket hun selv møysommelig hadde bygget. Det pakket henne inn, dekket henne helt, på samme måte som morgentåken fikk alt bortenfor til å forsvinne.

Hun fikk summet seg litt, sendte en SMS til sjefen; «Jeg har forsovet meg, men regner med å være på plass før vi åpner.» Rakk å legge mobilen i passasjersetet før gråten tok henne. Nå gikk det opp for henne at tårene hadde rent siden hjernen hennes ga henne beskjed om at hun måtte stoppe. Stille tårer, fra dypet. Tårene som nå rant var ikke stille, de inneholdt banneord hun ikke visste at hun kunne. De ble akkompagnert av dype hulk og lyder som fra et dyr i nød. Hun var i nød. Og i sorg. I fortvilelse og forventning. Det som lå foran et av barna hennes var stort, uvirkelig og skremmende. Ikke uventet og uvelkomment, men uansett uønsket på en merkelig måte. Ordene barnet hennes, som befant seg 850 000 meter unna, hadde sagt på telefonen ble så sterke og veldige;

«Sykehuset vil starte utredning for å se om jeg kan komme på listen for en dobbel lungetransplantasjon.»

Hun gjentar ordene inni seg, gang på gang; «Ungen min skal kanskje få nye lunger, ungen min skal kanskje få nye lunger.» Ungen min skal kanskje få leve noen år til. Ungen min SKAL leve. Punktum. Et eller annet sted i Europa vil en familie i sorg si ja til organdonasjon, ja til å redde 7 liv, deriblant ungen min. Selvfølgelig vil det skje! Hun roper det ut over den tåkelagte fjorden; Ungen min skal leve!

Morgensolen begynner å varme, den kan skimtes gjennom tåkehavet. Tankene hennes klarner i takt med at tåken forsvinner. Snart er hun klar til å starte dagen på nytt, litt lettere. Starter bilen, snur slik at veien ligger foran og tåken bak. Vurderer et lite øyeblikk å blinke til høyre, hjemover, istedenfor å dra på jobb. Men venstre hånd slår på blinklyset til venstre. Underbevisstheten ga klar beskjed om at det var bedre for henne å tilbringe dagen sammen med noen enn å bli sittende alene. Hun gjentar stille, mens tårene tørker på kinnene; Ungen min SKAL leve!

Ta vare på hverandre og øyeblikkene!

 

«Pusse opp» og fortsette eller legge ned og stenge?

Det er 5 år siden jeg sist skrev et innlegg her på bloggen, Da het den «Meg og Mitt», men nå ble den tittelen litt navlebeskuende 😉
Mye har skjedd på disse 5 årene. Livet har til tider sendt oss gjennom både karuseller og mørke grotter, for i neste øyeblikk å plassere oss på rosa skyer av frydefull glede. En liten stund, før vi igjen fikk påminnelser om hvor sårbare og små vi egentlig er og hvor lite vi vet om hva morgendagen bringer.
Nå sitter jeg alene i en campingvogn, på en full campingplass, mens min andre halvdel er hjemme og vasker fluer i elven Eira. Vognplassen og vogna vår her er vårt fristed, hvor hvilepulsen senkes bare vi tenker på at vi skal hit. Lodge Fredli, intet mindre 😀
Og nå lurer jeg på om jeg skal «åpne» bloggen igjen, skrive litt om hvordan livet har vært på CF-fronten og kanskje litt andre ting innimellom, eller om jeg skal stenge ned. Jeg ser jo på statistikken at det er visninger, og jeg får også henvendelser hvor det refereres til bloggen, så det å stenge helt ligger langt inne. Kanskje jeg bare skal fortsette å skrive ned tenketankene mine, dog ikke alle, slik at kanskje noen der ute kan Google og finne at noen tenker samme tanker som dem. Og har satt ord på dem. Jeg har aldri vært redd for å vise hvem jeg er, på godt og vondt, og vi har alltid vært åpne om det å ha et barn (nå voksen) med cystisk fibrose. Det er så mye som har skjedd disse 5 årene siden forrige innlegg. Respirasjonssvikt og respirator, dobbel lungetransplantasjon og nå en kronisk avstøtning. Jeg har gjort meg mange mammaerfaringer som kanskje andre kan ha nytte av, det å kunne hjelpe andre har alltid vært drivkraften for å dele erfaringer og opplevelser. Både gode, dårlige og veldig vonde. Og selv om ingen gidder å lese det jeg skriver så er det terapi i seg selv å få ordene og tankene ned på «papir».
Vi får se, poster og deler dette og tenker litt flere tenketanker før jeg bestemmer meg.

Ta vare på hverandre og øyeblikkene!

 

Eventyret om Den Unge Vaksne og millionen som forsvann!

På ein liten stad, ved enden av ein lang fjord, budde Den Unge Vaksne. Namnet hadde endra seg med åra. Det starta med Vesle Venen og vart etter kvart til Søkande Ungdom, alt medan mennesket som bar namnet og endra seg i veremåte og framferd. Den Unge Vaksne, hadde heile livet hatt helsemessige utfordringar, som gjorde at dagane ikkje såg heilt ut som for Folk Flest.
Vesle Venen takla dette på ein framifrå måte, og gjorde som Heiltids Hønemor sa. Alle medisinar vart tekne, heilt etter boka, og all anna behandling vart følgt til punkt og prikke. Dei kalla det ei god investering, der gevinsten låg ein stad langt inne i framtida!
Så endra namnet seg til Søkande Ungdom, og dagane endra seg på ein snikande måte. Snarvegar, som før ikkje var ensa, vart jamleg tekne i bruk. Hukommelsen såg og ut til å endre seg, sidan «det gløymde eg» var eit uttrykk som oftare og oftare vart bruka. At innskota på kontoen for helsegevinst vart mindre tenkte ikkje Søkande Ungdom på, og aukinga av kontoen stoppe heilt opp.

Og då namnet endra seg til Den Unge Vaksne, heretter kalla DUV, blei det fleire uttak enn innskot på nemnte konto. DUV hadde sine heilt bestemte meiningar om kva som var aller viktigast i livet, noko som ofte skapa konfliktar med Heiltids Hønemor. Konfliktane sto i kø og det var ei tøff tid for alle dei som brydde seg om, og berre ville det aller beste for DUV. Helsegevinstkontoen minka faretruande, sjølv om det var små innskot innimellom. Intensjonane og lovnadene, og brota på same, gjekk hand i hand, avstanden frå tanke til handling vart ofte uoverkommeleg lang. Det vart lengre og lengre mellom dei gode dagane, og dei nære og gode samtalane mellom DUV og Heiltids Hønemor. Dei ropa meir enn dei snakka, og stemninga i heimen var ofte meir enn tung. Men uansett kva ho sa, og korleis ho sa det, så følte ikkje Heiltids Hønemor at ho nådde inn til DUV.
Men innimellom glimta det til, og dei to kunne sitje lenge å prate om både det eine og det andre. Og ein dag, med berre dei to heime, fann dei i eit lite glim attende til den varme og gode stemninga frå Den gong då. Og Heiltids Hønemor nytta høvet til å kome med ein metafor, som DUV, på ein måte litt overraska, erkjente at det var klokt forklart.

Heiltids Hønemor sa: Tenk deg at det ligg ein million norske kroner på eit bord nokre meter unna der du sit. Det einaste du treng å gjere for å få dei er å reise deg, gå dei få skritta bort til bordet og ta pengane. Ikkje meir enn det, inga hake og ingen skjult agenda. Rett og slett ein gevinst, med berre litt innsats frå deg. Endre fokus, investere noko av tida di, reis deg opp, gå dei skritta som trengs, ta pengane og gjer med dei akkurat som du vil. Og tenk kva du kan gjere med 1 000 000 kroner!
Men så passar det ikkje å reise seg akkurat no, du satt så godt, skal berre sjå ferdig det som er på TV først, ete litt, sjekke Twitter. Skal berre og skal berre i aller beste Albert Åberg-stil. Og for kvart sekund forsvinn det ein liten sum pengar. Og for kvar gong du utset å hente pengane, så forsvinn ein større sum. Jo lengre du utset, jo raskare går det. Og når du omsider reiser deg opp, med den millionen som låg der som einaste mål, så er han borte. Det einaste som er att er lommerusk som du ikkje kan bruke til noko som helst.
Slik er det ein må tenkje når ein har sjukdommar som er krevjande. Sjå på all tida ein brukar på medisinering og behandling som ei rein investering i helsegevinst, og i eiga framtid. Og for kvar gong ein «gløymer», droppar, utelet og utsett, så minkar det farleg raskt på helsegevinstkontoen. Og når ein omsider endrar fokus, og gjer det som ein veit er viktig, så er kontoen mest tom. Berre smular att som knapt kan brukast til det mest nødvendige.

DUV fekk litt å tenkje på etter denne samtalen, og endra framferd over natta. Etter dette vart alt heilt perfekt og alle gjorde alt dei skulle og levde i fred og harmoni med seg sjølv og dei rundt seg.

Snipp snapp snute, så var eventyret ute!

 

P.S. Slutten på eventyret vart nok å strekke sanninga litt langt. Men det er eit håp om at orda frå Heiltids Hønemor sådde eit lite frø i DUV. Eit frø som veks sakte, men sikkert, før det ein dag sprett ut i den vakraste «blomen» av dei alle. Forståinga av at den investeringa du gjer no betalar seg mangedobla seinare!

 

Hvis det er greit for deg…

…så sitter jeg bare her på gjerdet og dingler med beina litt.

Og mens jeg sitter her så kan jeg se på at du tar fra hverandre puslespillet. Det puslespillet som vi pusla sammen over flere år. Der vi fant en bit her og en bit der. Møysommelig pusla sammen for at helheten skulle bli bra.  Av og til mangla det en bit og da måtte vi improvisere. Lage biter selv. Få dem til å passe. Vi la til litt. Fjerna litt. Forma bitene med stå på-vilje, kjærlige ord og et stort hjerte. Helt til de smatt på plass akkurat der de skulle være. Av og til rota du vekk en bit. Eller glemte en. Men vi fant dem alltid igjen og pusla dem tilbake på plass. Noen ganger var bitene litt skadd, slik at de krevde litt ekstra innsats, litt ekstra styrke og kjærlighet. Men vi fikk dem på plass igjen. Hver gang.

Nå sitter jeg her på gjerdet. Betraktende. Fortvilet. Avventende. Parat.

For det ser ut som om du har tenkt å legge puslespillet helt på nytt. En etter en river du løs bitene og slenger dem rundt deg. Du river dem løs, uten tanke på skadene de vil få. Uten å tenke på om de kan fikses. Repareres. Bøtes. Heles. Du kaster dem fra deg på en måte som får meg til å forstå hvor vondt noen av dem har gjort deg. Ser og føler all frustrasjon og opprør.

Det er ikke godt å sitte her på gjerdet, men jeg rikker meg ikke. For jeg vil hjelpe til med å legge puslespill en gang til. Pusle deg hel igjen. Du må bare la meg få lov…

 

Ut med det gamle…

…og inn med det nye.

Vi kastet nettopp ut juletreet og for meg betød det at nye tider ligger og venter på oss. Vårt juletre pleier å overleve til etter Ole Johnnys bursdag 8. januar, men ikke denne gangen. Jula har forandret seg. Jula, i den formen vi kjenner den, er på vei bort. Nissene flytter ut i takt med at ungene blir eldre. Adventskalenderen som jeg sydde til Nanna Kristine for 28 år siden har fått bli med henne hjem, og jeg tror kalendernissen flyttet samtidig. Pyntenissen har sagt fra at han ikke kommer neste år og strømpenissen ville være litt avventende. Og jeg betrakter det hele med vemod og synger med Bob Dylan: ♫ Times they are a-Changin’ ♫
Dette blir nok det siste blogginnlegget mitt. I allefalll på en god stund. Foreløpig lar jeg bloggen ligge åpen, så får vi se hva som skjer. Det kan jo hende at døgnet får flere timer og skrivekløen kommer minst en gang i uken 😉

Jeg hadde et nyttårsforsett for 2013 og det var at jeg skulle bli flinkere. Sa ingenting om hva jeg skulle bli flinkere til, det lå åpent. Innerst inne lå det et ønske om å tørre og utfordre meg selv litt mer, og i løpet av årets 4 første måneder utfordret jeg meg selv på flere arenaer. Og ordet «ja» var sterkt representert.
Det endte med 3 verv i Fagforbundet Nesset, deriblant kasserer. Spennende og utfordrende for ei som ikke liker tall 😉 Men alt tyder på at tallene stemmer nå ved årets slutt og jeg regner med at revisor blir fornøyd med meg *krysser fingrene*
Også i Norsk forening for cystisk fibrose ble jeg vist tillit. Først ble jeg vara i styret til Region Midt og jeg fikk lov til å bli likeperson. Og i april ble jeg spurt om jeg ville bli nestleder i hovedforeningen, noe jeg sa ja til med både ydmykhet og ærefrykt. Det bor ingen ambisjoner i meg om å bli leder i foreningen, jeg sa kun ja til nestledervervet for å avhjelpe en litt kinkig situasjon. Men jeg håper at jeg klarer å utføre de oppgavene jeg får slik at det kommer foreningen til gode.

Ydmykhet, stolthet og stå på-vilje er følgesvennene mine i alle vervene. Takk for at dere viste meg tilliten!

Så der hvor jeg før hadde masser av tid til å gjøre ingenting er det nå fullt opp. Og jeg liker det! Ser nok at det blir litt mye av og til, og at det ved årsmøtetider i 2015 nok må velges inn noen andre enn meg et par steder, men hvor har jeg ikke bestemt enda. Vi får se hva 2014 bringer.

For jeg vil ha mer tid til å være mormor, mamma og hustru (nevnt i tilfeldig rekkefølge 😉 )
Nanna Kristine skal kunne spørre meg om å være barnevakt og jeg skal ha overskudd til å si ja. Og Mathias skal se mormor oftere.
Nils Sindre skal ha en mamma som er der mer, når han nå etter hvert er ferdig med rusbehandlingsprogrammet på Veksthuset.
Hanne Martine skal få lov til å oppleve en mamma som ikke bare tenker CF-behandling, men også kan bry seg mer om de «små» tingene i livet hennes.
Stig Andreas vokser fra meg. Konfirmant i 2014 og vips så er han også «borte». Jeg skal være mer tilstede før det skjer.
Og så Ole Johnny. Min andre halvdel. Min hjertevenn. Jeg er her, du må bare trekke meg ned og holde meg fast.

Jeg er så glad i dere alle 5. Takk for at dere lar meg få spre vingene mine litt!

På CF-fronten har det vært et rolig, men turbulent år. Rolig i den forstand at jeg har måttet sitte på sidelinja. Turbulent fordi følelsen av å sitt eget barn slit psykisk og fysisk uten å få lov til å hjelpe er en karusell av følelser for en mamma. Det har vært ganske mye «hjelp meg, men ikke bry deg» og «lukk øynene, men se meg». 3. januar bli Hanne Martine 18 år og bare tiden vil vise om jeg fortsatt får lov til å være litt coach og manager. Hun bestemmer. Men jeg vil alltid være her. Alltid. Med applaus når det går bra og med «kost og feiebrett» når bitene må samles og settes sammen igjen. For slike dager vil komme, også i 2014. Og en mammas kjærlighet er sterkere og større enn noe annet!

Året har ellers bestått av mye reising og møter med mange flott og sterke mennesker. Det ser ut til at 2014 vil inneholde minst like mange reiser og møter og nå stiller jeg mer forberedt. Man kan vel si at jeg definitivt er kommet over «jeg reiser alene-skrekken» min. Tidligere så begynte jeg pakkingen minst en uke før og sommerfuglene i magen var på størrelse med elefanter. Nå står det en kabinkoffert klar, med toalettsaker og skoposer. Her blir de nødvendige plagg for anledningen puttet i på morgenen avreisedagen, eventuelt kvelden før hvis det er veldig tidlig avreise. Og i sommer klarte jeg til og med, helt spontant, å reise et døgn for tidlig på langhelg med min andre halvdel, bare fordi vi hadde lyst på en natt på Rica Nidelven før vi reiste videre til Rørvik. Det hadde definitivt ikke skjedd for 2 år siden. Så på det feltet har jeg også blitt flinkere *klapper meg selv på skuldra* Og sommerfuglelefantene har blitt til små bobler som surrer rundt i forventning og spenning 🙂

Når vi nå går inn i 2014 gjør vi det også med en større økonomisk trygghet enn tidligere. Ole Johnny fikk uken før jul beskjed om at han blir fast ansatt i Sucom fra 2. januar 2014 og jeg ble fast ansatt i 50% stilling ved Sunndal folkebibliotek 1. oktober 2013. Har jo i tillegg 40% ved Nesset folkebibliotek og den siste 10% er helt greit å ha i bakhånd til påkommende tilfeller 😉

Og hva skal årets nyttårsforsett være? I år er det enkelt. Jeg skal ta bedre vare på meg selv. Og første skritt skal jeg ta i morgen. Da skal jeg rydde klesskapet mitt, mens jeg gjentar for meg selv: «Du skal KUN beholde klær som passer! Når du klarer å kvitte deg med dine altfor mange kilo vil du uansett  plyndre butikkhyllene og det som allerede ligger i skapet er håpløst umoderne»

Nå brer duften av pinnekjøtt seg i huset og jeg skal ha en rolig feiring sammen med Ole Johnny, Stig Andreas og Casper. Jeg skal tenke på dem som bare bor i hjertet mitt, på dem som har valgt meg bort, på alle som er både i hjertet og i livet mitt og på alle dem jeg har fått bli kjent med i 2013.
Ta vare på hverandre og øyeblikkene. Livet og nåtiden er flyktig, fremtiden er åpen og uforutsigbar. Måtte den inneholde kun det beste for oss alle.

God nytt år!

 

2013 in review

The WordPress.com stats helper monkeys prepared a 2013 annual report for this blog.

Here’s an excerpt:

A San Francisco cable car holds 60 people. This blog was viewed about 2,800 times in 2013. If it were a cable car, it would take about 47 trips to carry that many people.

Click here to see the complete report.

 

Tankesurr

Lørdag morgen på sykehus. Noen sover, noen sover ikke. Lydene trenger gjennom murveggene. Baby som gråter, noen som mister noe stort og tungt i gulvet, noen som ler.
I rommet er det bare pust. Sovepust. Syk, men frisk pust. Følelsen av at jeg er her jeg skal være. En liten stund. Et lite snublesteg i riktig retning. Fordi jeg behøvdes.
Kaffekopp og nettbrett. Tenketanker. En gryende inspirasjon til skrivetanker, håper de finner veien ut. Til tastaturet. Så vil tiden vise hvor ordene tar veien.
Men vi, vi blir her. Fordi det er her vi skal være.
Akkurat nå.

Ta vare på dagene. Ta vare på hverandre. Ta vare på deg

 

 

CF-familien og dei gode hjelparane!

CF.bladet nr. 2/2013 handla mellom anna om dei gode hjelparane rundt om i landet. Dei som gjer
k(a)vardagen så mykje enklare å bere. Her er mine tankar og takkar:

Det var ein gong ein familie som brått fekk snudd kvardagen sin på hovudet. Dagane som berre skulle innehalde dei vanlege kvardagsproblema, blei brått til noko heilt anna. Dei fekk beskjed om at barnet deira hadde ein alvorleg, livslang sjukdom. Barnet hadde Cystisk Fibrose. Med eit såg framtida mørk og trist ut og foreldra var sikre på at dei aldri meir kom til å smile. For korleis kunne dei det når oppgåvene dei vart stilt overfor verka uoverkommeleg?
Men det tok ikkje lang tid før dei forsto at dei tok feil, for dei fekk bli kjende med dei gode hjelparane. Og etter kvart som tida gjekk, og dei fekk kontakt med andre CF-familiar, forsto dei at dei gode hjelparane synte seg på mange måtar i kvardagen og kom i forskjelliga variantar. Det kunne vere ein sjukepleiar på ei barneavdeling eller ein lege på ei lokalt helsesenter. Det kunne vere ei bestemor, ein onkel, avlastar eller ein saksbehandlar på NAV. Ein assistent i barnehagen, rektor på ein skule eller ein god ven. Felles for dei gode hjelparane var at dei alle gjorde det dei kunne, og litt til, for at CF-familien skulle finne att smilet i kvardagen. Ga så god hjelp og støtte at kvardagen vart leveleg. Slik at det vart fleire gode tankar enn dårlege. Fleire lyse dagar enn mørke. Og dei skjøna at ingen kan vite på førehand kva livet vil gje, men at dei gode hjelparane gjorde vegen tusen gonger lettare å gå. For vegen er alltid lettare og gå når du har nokon og gå saman med!
Så gjekk dei ut i livet, med rak rygg og smilet på plass. Trygge på at dei gode hjelparane  sto klare om dei behøvdes.

Om du synest dette høyrdes ut som eit lite eventyr, så er det nett det. Eit ekte eventyr for mange CF-familiar. For dei gode hjelparane  verkar ofte å vere heilt eventyrlege, ut av ei anna verd.
Dessverre er det ikkje alle som føler at dei har fått kontakt med dei gode hjelparane, men ikkje gje opp. Dei finnest, ein må bare la dei få lov til å hjelpe! For alle treng vi hjelp innimellom, ingen kan bere verdas tyngste bør åleine. Så hald auga opne, så finn du ein av dei gode hjelparane du og!

 

Du gode hjelpar!

Du gjer oss av styrken din.
Syner oss kor sterke vi er.
Er der for oss når alt velter.
Når oppgåva blir for stor.
Når vi treng deg.

Du løfter bører av akslene vår.
Løfter dei av og ber dei saman med oss.
Høyrer på bekymringane våre.
Trøyster og gjev oss omsorg.
Når vi treng deg.

Du er brua mellom mørkt og lyst.
Grinda mellom tungt og lett.
Ein kvardagshelt?
Du gode hjelpar.
Takk!

 

Mamma

Se på meg mamma!
Se så stor jeg har blitt!
Ser du at jeg snubler litt innimellom?
Ser du at jeg reiser meg opp og går videre?
Ser du sårene mine?
Ikke på knær og albuer.
Hjertesårene.
De sårene bare en mamma kan se.
De sårene bare en mamma kan lege.
Ser du meg mamma?
Ser du hvor liten jeg er?
Ser du at jeg falt litt hardere?
Ser du at jeg trengte hjelp for å reise meg?
Jeg hentet deg frem fra dypet av hjertet mitt
Ser du at jeg reiste meg igjen?
Fordi jeg kan hente styrke fra deg når jeg trenger det!
Styrke fra dypt i hjerterommet.
Styrke fra en mamma som bare bor i hjertet mitt ❤